I bildet over står Sverre, Øystein og biolog Simen ved Sarpmyra på sørsiden av Våråsen, i Krokstadskogen.
Kartleggingstur med biolog ved Våråsen
Tirsdag 26. august ble jeg kontaktet av Paul-Christian Garpe som er daglig leder i NEI TIL VINDKRAFT PÅ ROMERIKE med spørsmål om jeg kunne bistå som kjentmann for en fra Naturvernforbundet og en biolog, for dem hadde blitt invitert med og jeg var høyt på listen over de som var kjent der, noe jeg sa jeg kunne.
Jeg tok kontakt med Sverre Solberg som var han fra Naturvern-forbundet og som jeg kjente fra før og avtalte hvor vi skulle treffes. De hadde planlagt å gå i området bak Våråsen og ved Sarpdalen, samt ved Kanamåsan, så vi ble enige om å møtes på Mork ved avkjøringen til Viggenesveien fra Kompveien.
Det passet bra for da kunne vi kjøre Dalbakkveien opp og parkere ved en parkeringslomme langs den veien for å gå i området på baksiden av Våråsen og ved Sarpmyra og Sarpdalen, men biologen ville først gå en tur langs bekken nede i Mattisfalldalen, som ligger mellom Våråsen og Liaåsen for å kartlegge sjeldne arter og planter der.
Etter å ha tråkket litt rundt der nede i til tider tett granskog og blitt plaget av hjortelusflua, gikk turen opp til Dalbakkveien igjen og tilbake til der vi parkerte bilene. Det ble en liten rast før vi gikk inn i skogen på baksiden av Våråsen og gikk langs med åsen oppover mens biologen gjorde sine undersøkelser.
Hele tiden var det våte partier som skulle undersøkes om det var sjeldne eller rødlistede arter der, enten på myra, måsan, ved bekken, langs bekken, i mosedekket på bakken eller inn mot bergveggen hvor det kunne være næringsrikt jordsmonn. Etter hvert kom vi fram til Sarpmyra med de samme undersøkelsene.
Derfra gikk turen ned i Sarpdalen langs myr og bekk der også. Hele området ble saumfart for å finne planter som kunne sette en stopper for utbygging av vindturbiner. Etter å ha tråkket rundt der, gikk vi til Dalbakkveien og tilbake til der bilene var parkert og kjørte dem til enden av Dalbakkveien ved Kanamåsan.
Der traff vi en økolog som het Rebekka som hadde vært ute på Kanamåsan og undersøkte den, blant annet målte hun hvor dyp Kanamåsan var med en lang sammenleggbar stav hun hadde med. Dybden på myra varierte fra én meter midt utpå til bortimot syv meter langs kantene, noe som betyr at Kanamåsan er syv tusen år gammel.
Rebekka ble med på undersøkelsene sammen med biolog Simen og vi vandret litt rundt på Kanamåsan, særlig til et sted hvor det på kartet var avmerket to tjern, som ikke fantes fordi de var grodd igjen av måsa, det var bare blitt ei blaut myr. Etter å ha lett etter sjeldne planter der og ikke funnet noen, gikk turen opp i lia.
Oppe i lia var enda en ei myr som ble møysommelig undersøkt uten det helt store resultatet. Der skilte vi lag med Rebekka, for hun skulle dokumentere litt gammelskog i nærheten, en liten skog som var 170 år gammel, mens vi andre gikk mot Dalbakkveien og tilbake til bilene som var parkert ved Kanamåsan.
Kartet viser hvor turen gikk fra de forskjelle stedene bilene ble parkert til bekker, dalsøkk og myrpartier i området,
4,6 kilometer lang.
