I bildet over vises en del av Kanamåsatjennet.
Liaåsen til Styggdalen
Innerst i Dalbakkveien ligger en snuplass, i enden av veien ved Kanamåsatjennet. Derfra går en sti langs med tjennet et stykke før den forsvinner opp i skogen. Stien går ikke så langt, for etter et lite stykke oppe i skogen forsvinner den. Selv om det står et skilt ved snuplassen som viser til dyregravene, blir stien borte oppe ved Limultemåsan.
Da er det bare å tråkke ut i terrenget og finne en retning man vil gå. Langs med fjellpartiet på vestsiden av Limultemyra gikk jeg til enden av myra og deretter opp i skogen på nordsiden. Det var et fint terreng å gå i med fjellknauser og myrhull inne blant trærne i skogen. Jeg tok retningen mot toppen av Liaåsen og da jeg kom fram dit, var utsikten fin i det fine været.
Etter å ha sittet og tittet litt på utsikten, tok jeg retning mot dyregravene litt lenger ned i lia, men før jeg kom så langt, kom jeg litt skeivt ut og havnet ned mot den bratte delen av åsen og etter å tumlet litt rundt der nede, måtte jeg legge om kursen og kom fint innpå retningen igjen og kom omsider fram til der hvor dyregravene lå.
Det var mange dyregraver der og flere fikk jeg registrert posisjonen på i en app som heter NaVida, arkeologenes verktøy for registrering og gjenfinning. Etter å ha tumlet litt rundt blant dyrgravene, la jeg retningen mot området som Styggdalen ligger i. Der var det mye fin furuskog i et skrånende terreng. Underveis på turen la jeg merke til røtter og lignende som var lik dyr.
I riktig vinkel og avstand kan mange røtter og stubber, gjerne litt gjengrodde se ut som forskjellige dyr. På dagens tur så jeg både bjønn, orm og kanskje en litt forvokst spissmus. Jeg tok et stopp og spiste litt av matpakka mi på en høyde ovenfor en stor måsa i nærheten av Styggdalen. Derfra gikk jeg i en litt for stor runde mot Styggdalen.
Styggdalen bærer sitt navn med rette, for den var lei å ta seg fram i med særs myrete og bløtt område og veldig tettvokst skog, men muligens ikke derfor den har navnet. Jeg så også en diger stein der og bratt fjell langs ruta jeg hadde valgt. Det får bli en annen tur dit senere, for på dagens tur gikk jeg inn i et smalt dalføre som ledet meg mot Kanamåsan.
Det smale dalføret var ei lang og blaut myr som endte i et skikkelig myrhøl hvor det på kartet var avmerket et lite navnløst tjern, som sikkert var på vei til å gro igjen. Jeg tok en liten runde forbi det og da jeg nærmet meg Kanamåsan, opplevde jeg det samme der, et tjern merket av på kartet, men som Kanamåsan hadde vokst inn i.
Der måtte jeg søke litt opp i terrenget og finne fast dekke, som jeg fulgte til jeg nærmet med parkeringa ved Kanamåsatjennet. Rett før jeg kom til snuplassen, dukket en jaktpost opp i skogen og derfra gikk en sti bort dit. Turen i området som til tider var preget av tungt og vanskelig terreng var litt i overkant av 4,5 kilometer lang.
I kartet under vises turen fra snuplassen ved Kanamåsatjennet
og en runde i terrenget til den endte ved snuplassen igjen.
Den røde sirkelen markerer hvor dyregravene er.
